Per Heimly har som regel en hel entourage av nakne damer med når han skal ut og ta bilder, men av en eller annen irriterende grunn hadde han latt dem bli igjen i Oslo denne gangen. Kanskje det ble for kaldt for dem? Av en eller annen annen, minst like irriterende grunn skal nemlig The September When alltid ta bandbilder ute, om høsten, når det er som bikkjest.

Jeg aner ikke hvem som i sin tid bestemte at det skulle være sånn, men det er mulig at vedkommende kjente oss såpass godt at han visste hvordan det ville gå hvis vi rigget oss til i et lyst og varmt studio, med modeller og rødvin: Les resten av innlegget »

Stikkord: Dag Knudsen, foto, fotosession, Gulleiv Wee, Helge Hummervoll, Morten Abel, Morten Mølster, Per Heimly, Stene Osmundsen, The September When

Mølster, Abel og Wee sleit litt med overvekt (bagasje-overvekt, ikke den andre, kroppslige typen) på vei hjem fra Frankrike, og grunnen var at de alle sammen hadde kjøpt kvoten full med ande-confit på boks. Abel bruker den eksklusive hermetikken som dørstopper i studiodøra si, men når det gjelder de andre venter vi på invitasjon til middag.

Stikkord: Ande-confit, Gulleiv Wee, Morten Abel, Morten Mølster, oppskrift

Innspillingen her nede har hentet inspirasjon først og fremst fra ett lysende, karriere-revolusjonerende øyeblikk: Blue Öyster Cult’s «Don’t Fear The Reaper»-session under ledelse av den legendariske produsenten Bruce Dickinson (yes, the Bruce Dickinson). Hver eneste tagning har vært ledsaget av oppfordringer om å «really explore the studio space!» og oppmuntrende meldinger av typen «I like what I’m hearing!» og «you’ve got what appears to be a dynamite sound!»

Ikke smellferskt eller spesielt originalt som rock-inspirasjon, men det banker 2 Girls And 1 Cup.

Stikkord: Blue Oyster Cult, Christopher Walken, cowbell, don't fear the reaper, snl, The September When, Will Ferrell

Utenfor det store kjøkken / oppholdsrommet her i Vega Studio står et stort fikentre tungt av overmoden frukt, under treet står et hvitt bord, og foran bordet står en stol, og på den stolen sitter jeg. På balkongen i andre etasje sitter Helge med headset på og hamrer (hamrer!) på et lite midi-keyboard. Klakk-klakkingen fra tastaturet hans blir bare avbrutt av en og annen bløt fiken som klasker i bordplata foran meg, samt litt forpint psyko-gitar fra Mølster inne i studio.

Dette går forbløffende uanstrengt framover med bedagelig hurtigtogsfart – vi hadde håpet å komme hjem med fire-fem noenlunde på-plass låter; i stedet er vi på vei mot tolv-tretten-fjorten fiks ferdige. Det må være settingen som gjør det. Når man ikke har stort annet å ta seg til enn å spille, så blir det musikk av det. Alle TV-kanalene er irriterende nok på fransk, all medbragt litteratur er ettertrykkelig lest, og det er i grunnen et begrenset antall ganger om dagen men kan sjekke The Huffington Post eller fivethirtyeight.com for å sjekke hvordan det går med presidentvalget i USA (tips: jeg tror Obama vinner).

Middagen blir et naturlig høydepunkt på dagen. Hus-kokk Patric lager hverdagsmat på en måte som nesten ikke er mulig oppe i Norge – lokale, smellferske råvarer, gjerne stekt på den oppmurte grillen her foran huset, og pai med sjølplukka fiken til dessert. Feinschmecker Mølster står stort sett for vininnkjøp, det er for oss andre bønder garanti for at det vi ukritisk tyller i oss holder høy kvalitet.

Og i morgen er det keyboard-dag, så da stikker resten til Avignon for å inspisere bymuren og, selvfølgelig, kjøpe kubjelle.

Stikkord: Carpentras, Fiken, fivethirtyeight.com, Frankrike, Helge Hummervoll, Obama, Stene Osmundsen, The Huffington Post, The September When, Vega Studio

Vega Studio ligger noen minutters kjøring fra Carpentras, en liten erke-fransk by i Provence-Alpes-Côte d’Azur. Studioet, og omgivelsene rundt, minner om CivCity: Rome på ultra-inn-zoomet detaljnivå - en Villa Rustica med vinranker, oliven- og fikentrær rundt på alle kanter.

Inne i kontrollrommet står en vintage EMI TG 12345 miksepult som blant annet har vært brukt til å spille inn Rolling Stones’ ‘Some Girls’, samt noen spor på ‘Tattoo You’ og ‘Emotional Rescue’. Blant annet er ‘Start Me Up’ gjort på denne pulten – låta som Bill Gates sikkert angret på at han brukte for å markedsføre den nye Start-knappen i Windows 95 (refrenget, som ingen i Microsoft tydeligvis hadde hørt på, går som kjent «..you make a grown man cry-y-y»).

Innspillingsrommet er stort, lyst og luftig, og begynner allerede å bli en smule cluttered, med trommer, forsterkere, vintage keyboards, bokser, kabler og mikker overalt. Det beste med rommet er at vi (med unntak av Abel, som må stå i et glassbur for seg sjøl på grunn av vokal-lekkasje og overdreven fjerting) kan sitte i en ring og spille sammen. Det var sånn man pleide å lage plater før i tiden, folkens.

Abel, Mølster og produ-tekni-moralsk-støttiker Børge Fjordheim kom på lørdag, hilste på studio-eier Manfred, tekniker Bertrand, hus-chef Patric og backline-sjåfør Erik (raskt omdøpt til The Half-a-Bee), og gikk raskt videre til den første, viktige oppgaven – å teste kvaliteten på den lokale rødvins-produksjonen. Den ble etter hvert funnet å være i orden.

Resten av orkesteret ble hentet på flyplassen i Marseille på søndag, installert på hvert sitt rom, bespist og bedrukket, og så var vi pigede i gang.

Stikkord: Bertrand, Bill Gates, Børge Fjordheim, Carpentras, chef, CivCity: Rome, EMI, Emotional Rescue, Frankrike, innspilling, Microsoft, Morten Abel, Morten Mølster, Patric, Rolling Stones, Some Girls, Start Me Up, studio, Tattoo You, tekniker, The September When, Vega Studio, Windows 95

Torget i Stavanger er et flott sted hele året, men når man står på en 20-meters scene, med 400 000 watt med lyd og 330 000 watt med lys i ryggen, er det rett og slett vakkert. Spesielt når 20 000 mennesker er pakket sammen mellom Ankerbygget, SR-bank og Breiavannsparken.

Å forsøke å beskrive feelingen med ord er fånyttes, så her er noen fotografier i stedet. Klikk på bildene for å se dem i grise-svær utgave.

Stikkord: Gulleiv Wee, Helge Hummervoll, Morten Abel, Morten Mølster, ONS, Stavanger, Stene Osmundsen, The September When, Vågen

Testkonsert nummer to, denne gang for 6-700 studenter med gratisbilletter, og se det var andre boller! Ting sitter bedre enn i går, oppbyggingen i settet fungerer, og alle har det jævlig moro. Studentene synger med på låter som kom ut mens de fortsatt var mest opptatt med å spise sand og slå hverandre i hodet med de små spadene sine, Jacobsen gjør jobben, og special-featured-guest-koret Volvene gjør slutten på ‘Leave To Wonder’ til et chicken-skin-øyeblikk. Jeg tror vi er klare.

Stikkord: Folken, Gulleiv Wee, Helge Hummervoll, Leave To Wonder, Morten Abel, Morten Mølster, ONS, Stene Osmundsen, The September When, Volvene, Øyvind Jacobsen

Så er første samspills-evenement på 12 år unnagjort, med et tappert test-publikum stort sett fra Accenture i salen. Vi rykket inn på Folken på søndag, med 7-8 manns crew, et tonn med utstyr (blant annet et beist av en Vienna-miks) og et par bange anelser for hvordan dette skulle gå. Halvannet døgn for å sy sammen et presentabelt sett? Kort.

Den ene av de to verste tingene med å spille i band er å sette opp settliste, og den vi prøvde ut i kveld var kanskje en smule radikal, i hvert fall hvis vi skal dømme etter reaksjonene fra crew og management i garderoben etterpå…

Vel, vel. Vi lærte det vi skulle lære, og går på med friskt mot og tinnitus-frie ører i morgen.

Stikkord: Accenture, Folken, Gulleiv Wee, Helge Hummervoll, Morten Abel, Morten Mølster, ONS, Stene Osmundsen, The September When, Volvene, Øyvind Jacobsen

Vi øver og øver, i Amfiet i Kongeparken, avbrutt av ett og annet besøk fra management og journalister. I pausene stikker vi ned på det vel-titulerte (det er gigantisk) Mega på Ålgård for å hamstre lunsj. Mølsters uvane med å plutselig kaste seg ned på golvet og ta femti armhevinger, samt det irriterende faktum at han har tatt av 10-12 kilo de siste månedene, inspirerer til å handle fra salat-baren heller enn delikatesse-disken.

Alvoret har seget på, noe som gjør at vi faktisk spiller de låtene vi skal gjøre på konsert, heller enn å fikle med nye ting. De siste dagene har vi også hatt med oss Øyvind Jacobsen, perkusjonist og Dybdahl-trommis, og det hjelper på framdriften, både musikalsk og organisatorisk. Han rister stort sett på tamburin 4-5 timer om dagen, og kommer nok til å drasse rundt på en abnormt proporsjonert høyrearm når dette er over. Folk kommer til å rømme i panikk for å måtte håndhilse på mannen.

Eks-Dybdahl-steelgitarist (og eks-Rogalands Avis-journalist) Øyvind Berekvam var innom på oppdrag fra Stavanger Aftenblad for å ta tempen på framdriften, og ble sendt hjem med blokka full av historier om, for det meste, hvitløksfising. Leif Tore Lindø (også eks RA – har de en eneste skrivende journalist igjen der borte?) har ansvaret for å oppdatere byen på historikken, og vi håper han gjør en grundig jobb, ettersom vi ikke husker så mye av den sjøl.

Når det skal tas bandbilde lar vi oss selvfølgelig lokke til å bli dandert rundt de mest bisarre rekvisittene i hele nabolaget – en samling gigantiske, halv-herpa svaner. Det er sikkert en eller annen metafor der et sted.

Stikkord: Ålgård, foto, Fredrik Refvem, Gulleiv Wee, Helge Hummervoll, journalist, Kongeparken, Leif Tore Lindø, Morten Abel, Morten Mølster, ONS, Stavanger, Stavanger Aftenblad, Stene Osmundsen, The September When, øving, Øyvind Berekvam, Øyvind Jacobsen