Det er konserter som for eksempel denne i Oslo Spektrum 7. mars som det er mest vrient å skrive om etterpå. Det er rett og slett vanskelig å yte opplevelsen noen særlig grad av rettferdighet med ord og stillbilder. Det blir som oftest som en typisk DVD-bakomfilm - 20 minutter der alle de involverte skryter av hvor fantastisk det er å jobbe med alle de andre, og hvor gøy og inspirerende hele opplevelsen har vært.

Vel, her kommer en verbal bakomfilm.

For det første var Spektrum en slags turné-avslutning, så det er på sin plass å dra fram crewet som har vært med rundt på denne turen – Inge Riska (FOH), Hans Ole Kristiansen (monitor),  Fredrik ‘Kapteinen’ Rødberg (backline), Nils Foss (lys) og Sigve Prestnes (turnéleder). Strålende jobbet, gutter.

For det andre hadde vi med oss produksjon fra Ålgård – lyd, lys, scene og backline var levert av PAP, med Jan Olav Sandmark i spissen. Well done!

For det tredje hadde vi for en gangs skyld budsjett til å ta med oss noe ekstra snacks på scenen – en fem-manns blåserekke – Jens Petter Antonsen,Per Gjermund Storrø,Vidar Bråthen, Rolf Erik Nystrøm, og vår egen pressekontakt Per Erling Neraasen på baryton-sax. Vel-arrangert, presist og tight som en hamsterrumpe. Dessuten hadde de i garderoben fått streng beskjed om å holde seg unna lett feminine, synkroniserte dansetrinn og trompet-snurring, som blåserekker har drevet med siden farao Amon-Hotep I innførte praksisen rundt 1501 f.Kr., og jammen om de ikke klarte den biffen også.

For det fjerde fikk vi med oss support fra DJ Jason Forrest og den hodeblåsende* kvartetten Katzenjammer. Jason bidro, i tillegg til dj-settet sitt tidlig på kvelden, med noen friske beats på en etter hvert ganske utflippa versjon av ‘Bullet Me’, og jentene i Katzenjammer hadde nok også blitt med opp på scenen i vårt sett dersom det hadde vært bittelitt tid til å forberede det. For noen musikanter! Og hvilke sangere! Som en bransje-rev sa til oss en gang; “There’s blood in the water!”

For det femte: konserten ble faktisk filmet med flerfoldige kameraer og kran og greier, men tydeligvis på en såpass subtil måte at mange ikke la merke til det… Hva som skjer med bildene er ikke på langt nær bestemt – først må vi se en ferdig-redigert versjon av konsertopptaket, så får vi avgjøre om det ender som påkosta hjemmevideo eller noe mer offentlig.

For det sjette, men ikke minste – takk til alle 4500 publikummere!

Dere er det som får oss… dere er… d…. [tar en Halle Berry].

Thank you so, so much!

*…og da mener vi “mind-blowing”, oversatt til norsk, og ikke det der griseriet som dere griser der ute trodde det betydde. Fysj!

Katzenjammer har senest gjort support for Keane i O2 Arena i London, og solgte nylig ut Rockefeller i Oslo. Hvis du ikke har hørt dette cabaret-sigøyner-kåbbåi-pop-fenomenet (for eksempel gjennom å kjøpe den flunkende nye plata Le Pop), finner du noen smakebiter på MySpace-siden deres. Og som andre jenter på den alderen er de skikkelig glade i te og strikkeskjerf:

Jason Forrest er det friskeste som har skjedd DJ-scenen på mange år – med sin manisk sjarmerende scene-opptreden får han fyrt opp stemningen på rekordtid.

War Photographer

Første jobb på turné er et merkelig dyr som det ikke er helt lett å temme. Det er så mange ting det ikke går an å øve på uten at det er folk i salen, i hvert fall ikke med mindre man vil gjøre showet stivere enn et kunstløpsmil – timing, kommunikasjon, flyt… egentlig det meste, unntatt å memorere akkorder, tekst og tempo. Torsdagskonserten ble en over pari utgave av første-jobben, syntes vi og mesteparten av publikum, hvis vi skal dømme etter TV Aftenbladets rapport fra utgangsdøra. Aftenbladets utsendte syntes derimot at det var “litt lite energi” og at to-tre av låtene var “forglemmelige”. At “Fish Song” var forglemmelig kan vi i hvert fall gi Lindø rett i, siden vi ikke kan huske å ha spilt den sangen i det hele tatt.

Fredag på samme scene var over-utsolgt, entusiastisk og generelt sprelskere som det seg hør og bør når det er helg. Eneste skår i spillegleden var at stortrommeklubba hoppet ut av hakket midt i “I Can Take It”, men det viste seg at vi kunne ta den på relativt strak arm.

På lørdag spilte vi på Old River Saloon (!) i Etne – høy, men ikke plagsomt høy kåbbåi-faktor. Etne er jo ellers kontrast-hovedstaden på nordvestlandet, der man kan bevege seg sømløst fra spillejobb på country-låve til overnatting på det intellektuelt firkant-bebrillede indie-rock-og-kunst-hotellet Fugl Fønix, med egen resident artist og greier.

Neste: Kirkenes!

Forresten, se Morten og Morten riste løs på AftenbladetTV.

**OPPDATERING**

I Bergen er det nå “få eller ingen” billetter igjen, så det toget er i ferd med å forlate stasjonen, hansa-byboere! På Folken kneler for øyeblikket billettserveren – sikkert ikke vår feil, men det er uansett vrient å få kjøpt billetter over nett. Prøv i stedet telefon 51564444.

**OPPDATERING 2**

Nå er Folkens billettsystem på beina igjen.

“28. august i år var de fem medlemmene i The September When tilbake på scenen sammen, og allerede i begynnelsen av desember slapp de comebackalbumet «Judas Kiss». Albumet ble møtt med gode kritikker, men bandet har ikke røpet noe om framtidige planer før nå.

På Morten Abels nettside uttaler frontfiguren at bandet ikke skal ut på turne, men at de akter å spille mer live i tiden som kommer. I dag ble det kjent at bandet akter å forsøke å fylle Oslo Spektrum 7. mars neste år. Konsertstedet har en kapasitet på 9.700 mennesker men kan bygges ned for å romme mindre forsamlinger. Oslo Spektrum har tro på at Stavanger-bandet kan fylle arenaen og oppfordrer publikum om å være tidlig ute ettersom det «forventes stor pågang». Billettsalget starter 27. desember.”

Les mer

Vi kan vel for egen regning legge til at vi spiller i Logen i Bergen allerede 7. februar (ettersom info allerede ligger ute på billettservice). Resten av lista kommer på lørdag!

Og God Jul, forresten!

Å forsøke å beskrive feelingen med ord er fånyttes, så her er noen fotografier i stedet. Klikk på bildene for å se dem i grise-svær utgave.

Foto: Kallen

Foto: Kallen

Foto: Kallen

Foto: Kallen

Foto: Kallen

Den ene av de to verste tingene med å spille i band er å sette opp settliste, og den vi prøvde ut i kveld var kanskje en smule radikal, i hvert fall hvis vi skal dømme etter reaksjonene fra crew og management i garderoben etterpå…

Vel, vel. Vi lærte det vi skulle lære, og går på med friskt mot og tinnitus-frie ører i morgen.

Foto: Carlo Nerberg